Bali fungerer etter andre regler enn de fleste reisemål i Sørøst-Asia: et visum med mange finurligheter, trafikk som kan holde deg fast i en time på en strekning som tar ti minutter, politi som går etter turister på scooter, og vekslingskontorer nær Kuta med fingerferdigheter som ville imponert en tryllekunstner i Las Vegas.
Her er mine praktiske tips, inkludert priser. For reisemål og reiseruter tar min komplette guide til Bali over.
- Planlegg en reise til Bali: hvilket visum, og hvordan kommer du deg dit?
- Hvor mye koster det?
- Hvordan kommer du deg rundt på Bali?
- Hvor bør du bo for å få mest mulig ut av oppholdet?
- Hvordan betaler du på stedet?
- Er det trygt?
- Hvilke svindeltriks bør du unngå?
- Hvilket SIM-kort og hvilke apper?
- Når bør du reise, og hva bør du pakke?
- Mine andre guider til Bali
Planlegg en reise til Bali: hvilket visum, og hvordan kommer du deg dit?
De fleste nasjonaliteter, inkludert franskmenn, får visum ved ankomst (VOA) på Ngurah Rai-flyplassen: 500 000 IDR (omtrent 30 EUR / 35 USD) for 30 dager, som kan forlenges én gang med 30 dager på et lokalt immigrasjonskontor.
Forlengelsen krever tre besøk på kontoret (levere passet, komme tilbake for biometri og hente det). Agenter som Bali Visas, Legal Legends eller Komala Visa i Kuta/Legian reduserer dette til ett besøk mot et ekstra gebyr på 25 til 45 EUR: hvis du vet før avreise at du blir i 60 dager, er det verdt hver rupiah.
Mitt beste tips: søk om e-VOA på nett før avreise, på den offisielle nettsiden (molina.imigrasi.go.id). Med mitt gikk jeg gjennom de automatiske slusene og slapp den manuelle skranken; selv når slusene er ute av drift (det skjer), slipper du den første av de to køene, siden betalingen allerede er behandlet.
Svindelsider etterligner portalen og tar dobbelt betalt: nettadressen må slutte på .go.id. Betalingen kan av og til stoppe opp med franske bankkort, så prøv en annen nettleser eller et annet kort.
Fra Paris-CDG går det ingen direktefly: de vanligste mellomlandingene er Singapore, Kuala Lumpur, Bangkok og Doha, som regel med Singapore Airlines via Singapore, Qatar Airways via Doha eller Emirates via Dubai, for 500 til 900 EUR tur-retur avhengig av sesong. Separate bestillinger for Paris–knutepunkt og knutepunkt–Bali kan noen ganger spare deg penger, men sjekk først hvordan bagasjen overføres.
Ngurah Rai internasjonale lufthavn (DPS) ligger på sørspissen av øya, nær Kuta (se guiden min til overnatting i Kuta nær flyplassen). Med e-VOA tar innreisekontrollen 15 til 30 minutter, avhengig av køen ved slusene; uten bør du beregne en time eller mer.
I ankomsthallen gikk jeg gjennom en vegg av sjåfører som roper «Taxi! Taxi!» til hver utlending, ofte med absurde åpningspriser: 1 million IDR for en tur som burde koste 300 000.
Min løsning: forhåndsbestilt transport via Klook eller Booking.com, til fast pris, uten pruting, med en sjåfør som holder et skilt med navnet ditt (omtrent 300 000-400 000 IDR, altså 18-25 EUR, til Ubud). Grab fungerer også, men du må gå til hentestedet «Grab Lounge» på parkeringsplassen, og pristillegg i rushtiden kan spise opp besparelsen.
Hvor mye koster det?
Jeg mener bildet av Bali som superbillig trenger en oppdatering: prisene i Canggu, Seminyak og Uluwatu har nesten doblet seg siden 2019, og Canggu har blitt området med størst prisvekst på øya. Når det er sagt, får du fortsatt et komfortabelt opphold for 45 EUR om dagen, og for 90 EUR er du i kategorien villa med basseng.
| Budsjettnivå | Daglig kostnad (alene) | Overnatting | Mat | Transport |
|---|---|---|---|---|
| Ryggsekkturist | 22-30 EUR | Sovesal på vandrerhjem (5-9 EUR/natt) | Kun lokale warunger (1-1,50 EUR/måltid) | Scooterleie |
| Mellomklasse | 45-70 EUR | Privat rom eller homestay (18-27 EUR/natt) | Blanding av lokale warunger og vestlige kafeer | Scooter + Grab av og til |
| Komfortabelt | 90-135+ EUR | Privat villa med basseng (35-45 EUR/natt) | Restauranter (27 EUR/dag) | Privatsjåfør |
For et par bør du regne med 1 800 EUR for 12 dager uten fly, omtrent 75 EUR per person per dag: privat overnatting, måltider på lokale spisesteder og restauranter, aktiviteter og transport inkludert.
På stedet koster scooterleie 70 000-100 000 IDR per dag (4-6 EUR), et måltid på en lokal warung koster 15 000-25 000 IDR (1-1,50 EUR), et måltid med kaffe på en vestlig kafé passerer 100 000 IDR (6+ EUR), og en times balinesisk massasje koster 100 000-150 000 IDR (6-9 EUR). En solseng på en strandklubb krever et minsteforbruk på 1 til 3 millioner IDR (60-180 EUR).
Bintang-øl er billig, mens importert brennevin og vin er hardt avgiftsbelagt og dyrt: drikker du alkohol, så hold deg til lokalt øl og spar cocktailene til et strandklubbesøk i ny og ne.
Mitt tips: kom deg bort fra det turistpregede sør. Amed, Lovina og Sidemen ligger fortsatt nær prisene fra før pandemien, og en bungalow i Amed med utsikt over rismarkene kan koste så lite som 14 EUR natten. Stramt budsjett? Tilbring de første eller siste dagene i sør av praktiske hensyn, og mesteparten av oppholdet i nord eller øst.
Å spise godt for nesten ingenting er for meg en av de virkelige gledene ved Bali: en nasi goreng eller mie goreng på en warung koster 1-1,50 EUR, og jeg synes ofte den er bedre enn varianten til 7 EUR på en kafé for vestlige gjester. Nøkkelen er høy omsetning, som betyr ferske råvarer og mat som ikke har stått lenge.
Jeg lette etter steder fulle av lokale gjester ved lunsjtid: meny bare på bahasa indonesia og plaststoler som ikke matcher, da har du funnet riktig sted. Jeg lager disse rettene hjemme, oppskriften min på nasi goreng og min mie goreng ligger på nettsiden sammen med mine andre oppskrifter på indonesisk mat, og spisestedene mine finner du i guiden min til å spise på Bali med et lite budsjett.
Hvordan kommer du deg rundt på Bali?
Scooter er den raskeste måten å komme seg rundt på: en tur som tar 45 minutter med bil, tar 10, særlig på de køfylte veiene i Canggu og sentrum av Ubud.
Men det er en viktig hake: du trenger motorsykkelførerkort (fransk førerkort i klasse A eller A2 holder) og et internasjonalt førerkort (PCI) som gjelder for motorsykkel. Søk om PCI før avreise, på nettstedet til ANTS eller hos prefekturet (gratis, noen ukers ventetid): du kan ikke få et gyldig et på Bali, uansett hva enkelte butikker påstår.
Uten gyldig PCI og motorsykkelførerkort vil reiseforsikringen din nesten helt sikkert avvise alle erstatningskrav etter en ulykke, med medisinske utgifter på tusenvis av euro: den vanligste økonomiske katastrofen blant turister på Bali.
Ikke lær deg å kjøre her: trafikken er kaotisk, og på veiene er det sand, hull og løshunder. «Bali-tatoveringer» (brannsår fra eksosrøret på leggen, skrubbsår på underarmene) kjennetegner en viss type turist; har du aldri kjørt motorsykkel, bør du ta kjøretimer hjemme flere måneder i forveien, eller droppe scooteren.
Blant de pålitelige utleierne er Bikago (forsikring inkludert, bestilling på nett, dyrere), Bali Bike House og Varuna i Ubud-området. Sjekk at leien inkluderer telefonholder og en ren hjelm.
Jeg installerte Grab og Gojek før avreise; prisene deres varierer, så sammenlign før hver tur. Grab godtar lettere internasjonale bankkort, mens Gojek ofte er billigere for motorsykkeltaxi (GoRide) og matlevering (GoFood).
GoRide og GrabBike er det rimelige alternativet: du sitter bakpå en motorsykkel mens sjåføren smetter gjennom trafikken, og får scooterens fart uten risikoen ved å kjøre selv, fra omtrent 20 000 IDR (1,20 EUR) per tur, mer i rushtiden.
I Canggu, i sentrum av Ubud, nær Uluwatu-tempelet og ved ankomstområdet på flyplassen forbyr lokale transportgrupper (noen ganger kalt «taximafiaen») henting med Grab og Gojek, og sjåfører som kjører inn der, risikerer konfrontasjoner. Løsningen: gå 200-300 meter bort fra turistkjernen før du bestiller, og sett deg foran hvis sjåføren ber om det, så du ser mindre ut som en passasjer på en appbestilt tur. MyBluebird, den offisielle appen til Bluebird-taxiene, fungerer i de fleste av disse områdene, siden de lokale gruppene vanligvis respekterer tradisjonelle taxier.
For tempelbesøk og utflukter er privatsjåfør det komfortable og stressfrie alternativet: 600 000-800 000 IDR (35-50 EUR) for en hel dag på 10 timer, med bil og bensin inkludert, og opptil 1 million IDR (60 EUR) for en lang tur som Ubud-Lovina tur-retur.
Vær skeptisk til sjåfører som tar mindre enn 500 000 IDR: de supplerer ofte inntekten ved å ta deg med til turistfeller som gir dem provisjon (kaffeplantasjer, sølvverksteder, «tradisjonelle kunstgallerier»), og du tilbringer mer tid i butikker enn på stedene du ville se. Å betale 700 000+ IDR for en sjåfør som tar deg dit du ber om uten omveier, er for meg vel anvendte penger.
Bestill via Klook for kontrollerte sjåfører, fast pris og kundeservice. Spander lunsj på sjåføren eller gi ham 50 000 IDR til mat, og tips til slutt hvis servicen var god.
Nusa Penida, Nusa Lembongan og Giliøyene er ofte et tillegg til en Bali-reise, som dagstur eller over flere dager. Båtene går fra Padang Bai (kortere overfart, omtrent 1 time og 30 minutter) eller Sanur (lengre, 3 timer+, men nærmere hotellene sør på Bali).
Operatører som Blue Water Express og Eka Jaya tar 600 000-700 000 IDR (35-42 EUR) for overfarten; bodene nær havnene selger billetter til omtrent 250 000 IDR (15 EUR) på navnløse båter som er mindre, eldre og dårligere vedlikeholdt, og i grov sjø handler forskjellen om sikkerhet. Ta en sjøsyketablett 30 minutter før du går om bord, selv om du har en sterk mage: overfarten kan være urolig, særlig mellom oktober og april.
Hvor bør du bo for å få mest mulig ut av turen?
Basen din påvirker hele reisen. Canggu er knutepunktet for digitale nomader og surfere, med de høyeste prisene; Ubud ligger inne i landet, omgitt av risterrasser, og passer bedre for kultur og templer; Seminyak er et hakk over Canggu i både raffinement og pris, med bedre restauranter.
Sanur er rolig, lett å utforske til fots og populært blant familier og eldre besøkende. Uten scooter trenger du tålmodighet og riktig base. Sanur har flate gater og en bilfri promenade langs stranden, der jeg gikk tur, og i sentrum av Ubud kan du gå til restauranter og butikker, så begge fungerer veldig fint uten noe kjøretøy.
Canggu og Seminyak er fortsatt overkommelige med Grab-bil og GoRide-motorsykkeltaxi, men du blir sittende i kø. I Uluwatu, med utsikt over klippene og strandklubber, trenger du scooter eller sjåfør for å komme deg noe sted. Min guide til hvor du bør bo på Bali sammenligner hvert område, og jeg har også en egen guide til Ubud.
Hvordan betaler du på stedet?
Kontanter er fortsatt kongen: mange warunger, markedsboder og småbutikker tar ikke kort, så ha alltid indonesiske rupier på deg. Sedlene har høye valører (50 000 og 100 000 IDR er vanlige), og det tar noen dager å venne seg til alle nullene.
Jeg tok ut penger i minibanker inne i bankfilialer (BCA, BNI, Mandiri). Unngå frittstående minibanker på gaten, særlig de som er montert på tilfeldige vegger i turistområder: skimmingutstyr er et kjent problem, så dra litt i kortleseren før du setter inn kortet, og gå videre hvis den virker løs eller klumpete.
Ta ut større beløp sjeldnere for å begrense gebyrene per transaksjon, varsle banken din for å unngå at kortet blir sperret, og ta med et ekstra kort i reserve.
For meg er vekslingskontorene Balis største turistfelle og øyas mest innarbeidede svindel. Kontorene med glassvegger i Kuta, Legian og Seminyak annonserer kurser som bokstavelig talt er bedre enn markedskursen: det første faresignalet, for en seriøs virksomhet kan ikke selge valuta under innkjøpsprisen.
Den ansatte teller rupiene dine sakte, seddel for seddel, for å vise hvor ærlig han er. Så kommer trikset. Mens han stabler sedlene, banker eller presser han dem mot disken og skyver noen ned i en sprekk eller en skjult skuff, eller bretter bunken inn i en konvolutt mens han tryller bort flere sedler. Noen ganger stiller en annen person deg et spørsmål for å distrahere deg et brøkdels sekund: du går derfra med 20 til 30 % mindre enn det du hadde telt.
Den gylne regelen: du skal være den siste som tar på pengene før de havner i lommen din, og hvis den ansatte tar på bunken igjen etter at du har telt, avbryter du handelen og går. Minibanker hos bankene er fortsatt det beste valget; skal du veksle kontanter, velg et «godkjent vekslingskontor» med det grønne merket «PVA Berizin», i en ordentlig bygning, og styr unna glassbodene på fortauet.
Tips er frivillig og blir satt pris på. De fleste restauranter i turistområdene legger til et servicegebyr, og på en warung er det en hyggelig gest å la småpengene ligge igjen (noen tusen rupier). Det vanlige er 50 000-100 000 IDR (3-6 EUR) til en sjåfør etter en hel dag, og 20 000-50 000 IDR til en massør i tillegg til prisen for behandlingen.
Er det trygt?
Jeg tegnet reiseforsikring før jeg gikk på flyet, det er ikke noe å diskutere. Europeisk helsetrygdkort (CEAM) dekker ingenting i Indonesia: du trenger privat forsikring, og forsikringsselskaper som Chapka, ACS eller Allianz Travel har alternativer tilpasset opphold i Asia.
Sjekk at forsikringen din dekker motorsykkelulykker, og på hvilke vilkår: de fleste krever gyldig motorsykkelførerkort og internasjonalt førerkort. Ellers må du betale sykehusregningen selv, fort 5 000-10 000 EUR eller mer for brudd som må opereres.
«Bali belly» (turistdiaré) rammer mange besøkende, vanligvis de første dagene. Drikk flaskevann, unngå isbiter fra små boder langs veien (de på restauranter og etablerte warunger kommer fra fabrikker og er vanligvis trygge), spis på godt besøkte warunger med høy omløpshastighet og vask hendene ofte. Hvis du likevel blir rammet, få i deg væske med orale rehydreringssalter, som selges for noen få cent på alle apotek på Bali: de fleste tilfeller går over på 24 til 48 timer.
Oppsøk en reisemedisinsk vaksinasjonsklinikk eller fastlegen din 4 til 6 uker før avreise: vaksiner mot hepatitt A og tyfoidfeber anbefales vanligvis for Bali, og rabiesvaksinen er verdt å vurdere med tanke på antallet løshunder. I Frankrike tar sentrene for internasjonal vaksinasjon ved universitetssykehusene (CHU) seg av dette. Uten forhåndsvaksinering krever bitt fra en uvaksinert hund umiddelbar behandling etter eksponering, så du må finne et sykehus raskt.
Det er mange løshunder, særlig på landsbygda og rundt templene. De fleste er rolige på dagtid, men noen forsvarer territoriet sitt om natten: ikke klapp dem, ikke mat dem, og ikke gå bort til dem. Hvis en hund kommer løpende mot deg når du kjører scooter, må du ikke bråsvinge (det er slik mange turister krasjer): hold farten og kursen, så stopper den som regel. Blir du bitt, vask såret straks med såpe og vann i minst 15 minutter, og dra rett til sykehuset for rabiesbehandling etter eksponering.
Hvilke svindler bør du unngå?
Bali er et trygt reisemål, med et veletablert økosystem av svindler rettet mot turister. Risikoen er bare økonomisk: de tømmer lommeboken din hvis du ikke kjenner til dem.
Noen taxisjåfører hevder at taksameteret er «ødelagt» og tilbyr en fastpris, vanligvis 3 til 5 ganger taksameterprisen. Det seriøse selskapet er Bluebird (fuglelogo, uniformerte sjåfører, fungerende taksametre), men det finnes falske Bluebird-taxier med lignende lakkering og logoer som skiller seg ut i små detaljer. Bruk appen MyBluebird, eller hold deg til Grab og Gojek, der prisen er fastsatt før du setter deg inn.
Ved Besakih-tempelet, det største og viktigste på Bali, hevder pågående innkastere ved inngangen at du må leie en guide for å komme inn. Det stemmer ikke: jeg kjøpte billetten min i den offisielle billettluken og gikk inn uten guide. Det samme skjer ved mindre templer, men med mindre press, og det er alltid den offisielle billettluken som avgjør hva som kreves.
Ved enkelte templer krever innkastere som står utenfor, borte fra den offisielle billettluken, en «donasjon» for en sarong eller en velsignelse. På enkelte stier gjennom rismarkene krever improviserte bomstasjoner det samme for det som egentlig er en offentlig sti. Den offisielle inngangsbilletten betales i den offisielle luken, og alt annet er valgfritt, uansett hvor pågående de er.
Ved Lempuyang krever det berømte bildet av «Gates of Heaven», tempelportene som rammer inn Agung-fjellet, 2 til 3 timer i kø for et bilde som tar 2 sekunder. Og «speilbildet» i vannet som gjør det så perfekt på Instagram, er et speil fotografen holder under kameraet. Du får selv vurdere om ventetiden er verdt det.
Sjåfører på rundturer elsker bufférestaurantene med utsikt over Batur-fjellet i Kintamani: dyr og middelmådig mat (kalde bufféretter som har stått i timevis under varmelamper), selv om utsikten er ekte nok. For den samme vulkanutsikten valgte jeg en av de små kafeene langs veien på fjellryggen i Kintamani, bedre og billigere. Sjåføren din får ingen provisjon der, og derfor foreslår han dem aldri.
Politikontroller (kalt «operasi») overrasker mange turister: på hovedveiene i Kuta, Seminyak, Canggu og langs Sunset Road stopper politiet alle utlendinger på scooter. Med papirene i orden (gyldig førerkort, internasjonalt førerkort, hjelm på hodet, T-skjorte på) blir du vanligvis vinket videre uten et ord.
Hvis noe mangler, snakker betjenten om en «bot». En ekte bot innebærer en blå blankett og en dato for rettsmøte. Kontant betaling på stedet er en bestikkelse, typisk 50 000-200 000 IDR (3-12 EUR) hvis du forhandler rolig, opptil 500 000-1 000 000 IDR hvis du virker panisk eller velstående.
En utbredt strategi er å ha en egen lommebok med bare 50 000-100 000 IDR, som du viser betjenten som alt du har. Jeg beskriver det som faktisk skjer i praksis, uten å råde deg til å betale.
Hvilket SIM-kort og hvilke apper?
Telkomsel har best dekning på Bali, også på Nusa Penida og Giliøyene, der andre operatører mister signalet. Du kan kjøpe et SIM-kort på flyplassen ved ankomst (mobildata med en gang, men omtrent dobbel pris) eller i en liten mobilbutikk i byen (halv pris, ta med passet til registreringen). Vent på bekreftelsen på SMS før du forlater butikken, så du er sikker på at kortet er aktivert.
Roaming med det franske mobilabonnementet ditt (Free, SFR, Orange, Bouygues) er dyrt i Indonesia, og de fleste abonnementer inkluderer ikke Sørøst-Asia: et lokalt SIM-kort eller et eSIM blir langt billigere.
Har du en operatøruavhengig telefon som støtter eSIM, anbefaler jeg Airalo og Nomad. Jeg satte opp eSIM-et mitt før flyturen og hadde mobildata med en gang jeg landet: det er litt dyrere enn lokale fysiske SIM-kort, men for meg er det verdt tillegget å slippe registreringen og være på nett fra første minutt.
WiFi varierer enormt: vanligvis er det stabilt og raskt på kafeene og kontorfellesskapene i Canggu og Ubud, som er populære blant digitale nomader. På rimelige overnattingssteder og gjestehus på landsbygda kan det være tregt eller ustabilt. Jobber du på nett, bør du ikke stole på WiFi på overnattingsstedet: et lokalt SIM-kort eller eSIM med en god datapakke er reserveplanen din.
Seks apper dekker det viktigste: Grab og Gojek for transport og mat, MyBluebird for taxi, Google Maps (last ned kartet over Bali for bruk uten nett før flyturen), WhatsApp for sjåfører, hoteller og turoperatører, og appen til reiseforsikringen din, slik at du har forsikringsnummeret og nødkontaktene tilgjengelig uten å lete gjennom e-posten.
Når bør du reise, og hva bør du pakke?
Bali har to årstider, tørketiden (april til oktober) og regntiden (november til mars). Forskjellen betyr noe, men ingen av dem er en grunn til å la være å reise.
For meg er april og mai den ideelle tiden: regnet er over, det er fortsatt moderat med turister, og prisene ligger fortsatt under høysesongnivået. Fra juni til august byr høysesongen på det beste været (sol, lav luftfuktighet, kjølige kvelder i Ubud), men folkemengdene og prisene skyter i været, og hotellprisene i Seminyak og Uluwatu stiger til 30 til 50 % over nivået i mellomsesongen. September og oktober ligner på april og mai: flott vær, færre turister, lavere priser.
November begynner rolig med enkelte regnbyger, og desember bringer kraftigere regn og jule- og nyttårsrushet, altså høysesongpriser til tross for været. Januar og februar er de mest regnfulle månedene (daglige ettermiddagsbyger, høyere luftfuktighet, noen utendørsaktiviteter blir påvirket), men formiddagene er ofte klare, regnet varer sjelden hele dagen, og i mars begynner det å bli tørrere.
Den store fordelen med regntiden er prisen: overnatting blir 30 til 50 % billigere overalt, og du deler templene og risterrassene med langt færre mennesker.
Nyepi-feiringen (balinesisk nyttår, vanligvis i mars) setter øya på pause i 24 timer: ingen fly, ingen trafikk, ingen strøm, og du har ikke lov til å forlate hotellet. Det er en helt spesiell opplevelse hvis du forbereder deg; faller den midt i reisen, bør du sørge for mat og noe å holde deg opptatt med der du bor, for ingenting annet vil være åpent.
Alle templer krever at knær og skuldre er dekket: du trenger en sarong, eller i det minste et langt sjal. Mange templer låner dem ut ved inngangen, men de er ofte fuktige etter forrige besøkende: jeg tok med min egen, noe som var mer hygienisk, og slapp enda en kø. En lang, lett sarong tar nesten ingen plass når den brettes sammen.
Mellom november og mars bør du ta med en kompakt regnponcho eller en vanntett jakke: de kraftige ettermiddagsbygene varer i 1 til 2 timer før de gir seg, og en poncho, som nesten ikke koster eller veier noe, gjør at du slipper å bli gjennomvåt på scooteren eller mellom to templer. Vanntette mobildeksler eller ziplock-poser til elektronikken er også verdt den lille plassen de tar.
Resten av pakkelisten min: revvennlig solkrem (SPF 50), gjenbrukbar drikkeflaske (påfyllingsstasjoner er vanlige i turistområdene), myggmiddel med DEET, et lite førstehjelpssett med desinfeksjonsmiddel til skrubbsår, flipflopper til hverdags samt lukkede sko eller vannsandaler med godt grep i tempeltrapper og på glatte stier mellom rismarkene, og en hodelykt eller lommelykt til tempelbesøk tidlig om morgenen og strømbrudd på landsbygda.
Mine andre guider til Bali
Hvis du kombinerer Bali og Thailand, bygger tipsene mine til å planlegge en reise til Bangkok og Phuket på mange av de samme prinsippene (sikkerhet på scooter, apper for bestilling av bil med sjåfør, årvåkenhet overfor svindel). Hvis du reiser videre til Vietnam, kan du lese guiden min til å planlegge en reise til Hanoi. For alt annet kan du begynne med min komplette guide til å besøke Bali.
