Autentisk japansk mitarashi dango

Mitarashi dango, en liten japansk godbit som er skikkelig vanedannende

Dette er japanernes favorittsnacks når de første solstrålene kommer tilbake, og med god grunn: disse risbollene, glasert med søt soyasaus, overrasker med sin myke konsistens og nydelige smaker. En fin måte å gå våren i møte på – start på tallerkenen! 

Hva er mitarashi dango? 

For dem som allerede har sett dem – eller enda bedre, smakt dem – er det åpenbart: mitarashi dango (みたらし団子) er virkelig verdt det når de er godt laget. Særlig nå som de første varmegradene så smått melder seg. De havner lett sammen med dorayaki, mango sticky rice og hotteoks blant de mest populære og kjente asiatiske dessertene i verden.

I dumpling-kategorien er mitarashi dango noe man spiser i vei, helt uformelt. I det tradisjonelle japanske kjøkkenet er det små søte risboller som tres på et bambusspyd og dekkes av en søt glasur med soyasaus. Som regel er det tre til fem boller per spyd, oftest fem.

Kanskje soyasausen virker litt skremmende i starten, men jeg lover: den skurrer ikke i det hele tatt. Hver bit er myk og smelter i munnen uten å bli for søt. Dessuten er dango ganske lett å lage hjemme.

Hvor kommer mitarashi dango fra? 

Vi vet at dango har vært høyt verdsatt i Japan i flere hundre år. Den første omtalen skal være i et dikt fra Heian-perioden (794–1185). I løpet av Jomon-perioden laget man dem av nøtter som ble malt til pulver og blandet i kokende ris. Noen århundrer senere begynte man å tre dem på spyd. De ble ofte spist under visse feiringer. 

Navnet «mitarashi dango» skal dessuten være knyttet til Mitarashi matsuri, en festival ved Shimogamo-helligdommen i Kyoto.

Liten parentes: Ordet «mitarashi» viser egentlig til den lille vanndammen/fontenen for rituelle renselser ved inngangen til enkelte templer på den tiden. De troende laget da «dango» som offer til gudene i tempelet.

Tilsynelatende ble dango enkelt laget av rismel og vann. Man lagde et titalls bambusspyd, hvert med fem dango, arrangert som en vifte. 

Men hvorfor fem dango? Det vet man ikke helt. Noen sier at det viser til et besøk keiser Go-Daigo gjorde i Kamakura-perioden, etter hvilket han skal ha sett fire bobler danne seg på overflaten av Mitarashi-dammen der han hentet vann. Andre viser til en teori om at dango, som da ble solgt som en lokal spesialitet, skulle representere menneskekroppen.

Den første bollen, som er litt tykkere, skulle da symbolisere hodet, og de andre armene og bena. Sikkert er det i alle fall at gateselgere i Kyoto senere begynte å selge denne lille søtsaken som collation/snacks, noe som bidro til dangoens økende popularitet.

De følger for øvrig ofte Japans kulturarrangementer. I dag er mitarashi dango heldigvis videreutviklet. Noen er overtrukket med sukker eller soyasaus og finnes med ulike aromaer, som grønn te eller sakura. 

Hovedingredienser i mitarashi dango

Joshinko: Et enkelt mel av japansk rundkornet ris som ofte brukes i baking. 

Shiratamako: Dette er også et mel laget av klebrig ris, brukt for eksempel til å lage mochi. Merk at disse to meltypene ikke brukes på samme måte og ikke gir det samme resultatet. 

Lys soyasaus: Mindre tykk enn den mørke og med lavere saltinnhold; lys soyasaus regnes som mer egnet til glasuren på mitarashi dango. Smaken er mildere og søtere. 

Mirin: I samme gate som lys soyasaus er mirin søt og rik på umami. 

Tips for vellykkede mitarashi dango

Som du ser, er det ganske spesielle meltyper i denne oppskriften. Siden mel ikke er helt likt, anbefaler jeg å helle i vannet gradvis, slik at du får en fast, men ikke smuldrete deig når du knar.

Du trenger kanskje ikke å bruke hele vannmengden. Hvis deigen er for myk, vil bollene ikke holde formen så godt under koking. 

Jeg anbefaler også å servere umiddelbart til slutt. Det er nemlig best å servere mitarashi dango raskt, når bollene er myke og soyaglasuren fortsatt er varm.

Venter du for lenge, har dango en tendens til å bli harde, og det er litt mindre hyggelig å spise. 

Kulinariske kilder

Oppskriften er hentet i sin helhet fra den engelskspråklige bloggen «Just One Cookbook». Nesten ingen justeringer var nødvendige – deilig fra første forsøk. Jeg testet å tykne glasuren med kuzu (ultra-tradisjonelt, siden poteten ikke stammer fra Japan), men forskjellen var marginal sammenlignet med potetstivelse. Har du det, bruk det gjerne, men ikke kjøp det bare for dette.